27.04.10 18:46
En av dem på tysk?
Jeg er ute etter statuene i brandenburger tor. En av dem er den romerske krigerguden Mars.

27.04.10 19:17
Eine von ihnen ist der römische Kriegsgott Mars.

("Eine" er femininum fordi det heter "die Statue".)
Men der høres litt rart ut. Bedre:

Eine von ihnen stellt den römischen Kriegsgott Mars dar.

27.04.10 19:37
Ok. Takk. :)
Hvorfor blir det dar på slutten?
Og når brukes egentlig dativ?
(utenom ved aus, bei, mit, nach, seit, von og zu)

27.04.10 20:08
Verbet er "darstellen" (forestille) og det er et "trennbare Verb" (http://de.wikipedia.org/wiki/Präfix#Trennbare_und_untrennbare_Verben ).

28.04.10 02:30, Mestermann no
Det siste svaret tror jeg ikke hjalp deg så mye, siden du er nybegynner i tysk.
En del tyske verb som er sammensatt av flere ledd (et prefiks + verb), blir delt når de ikke lenger står i infinitiv, men
i presens og i preteritum.

I dette tilfelle er verbet "darstellen", som betyr å "forestille" noe. På norsk vil vi jo alltid si at "bildet forestiller noe",
men det ville også gi mening (men høres svært alderdommelig ut), om vi sa at "bildet stiller noe fore". Et tydeligere
eksempel er et verb som "utstå", hvor vi kan si "jeg utstår det ikke lenger", men like gjerne dele verbet og si "jeg står
det ikke lenger ut".

På tysk, derimot, skal de delelige verbene alltid deles når de bøyes i presens og preteritum,
Et par eksempler er:
Vorstellen (forestille seg): Er stellt sich vor, er stellte sich vor, es hat sich vorgestellt.
Ankommen (ankomme): Ich komme an, ich kam an, ich bin angekommen.
- og altså darstellen (forestille noe): Es stellt etwas dar, es stellte etwas dar, es hat etwas dargestellt.

Det er en lang rekke slike verb på tysk, og du lærer dem etterhvert. Når du finner en sånn ensom liten snutt på
slutten av en periode, er det ofte den første delen av det sammensatte verbet som ligger der og vaker for seg selv,
og siden tyskerne elsker lange setninger, må du ofte begynne å nøste og lete bakover i setningen for å finne verbet
som denne lille snutten hører sammen med.

Så spør du om når man bruker dativ, utenom etter dativpreposisjonene. Jeg skal forsøke å forklare det så enkelt og
tydelig jeg kan:
Vi sier gjerne at dativ er et "påstedskasus", hvis du kan tenke deg at et substantiv kan være et "sted". Når noe
befinner seg på "stedet", står stedet (substantivet) i dativ.

Et bord heter på tysk, som du sikkert vet, der Tisch. Når noe ligger i ro på bordet, bruker vi dativ: Das papier
liegt auf dem Tisch.
Når jeg derimot er i ferd med å legge papiret på bordet, bruker vi "tilstedskasus", altså akkusativ: Ich lege das
Papier auf den Tisch.

TIlsvarende med eksempel huset, das Haus: Ich bin in dem Haus, jeg er i huset. Fordi dem angir at "das Haus"
her står i dativ, jeg befinner meg i ro inni det.
Derimot sier man: "Ich gehe in das Haus", når man er i ferd med å gå inn i huset, fordi das er akkusativen -
intetkjønnsartikler er like i nominativ og akkusativ.

Ikke helt enkelt. Alle tyskelever har i begynnelsen undret seg over hvordan i allverden tyskerne har kunnet komme
på den briljante idé å organisere språket sitt på en slik måte. Men etterhvert oppdager man at det også byr på noen
veldig presise uttrykksmuligheter som norsk ikke har på samme vis.

Det blir vanskeligere, fordi akkusativ og dativ også handler om hvorvidt ordet er et såkalt direkte eller indirekte
objekt. For å forklare det, må vi nesten ha en time i setningsanalyse, og det vil føre for langt for denne gang, du får
heller spørre mer senere.

Bare et kort og enkelt eksempel, for å gi deg en idé om hva det handler om:
"Jeg sender mannen et brev". Den setningen har, som du ser, to objekter. Det ene objektet (det direkte) er "et brev",
det er det objektet du foretar deg noe med. Det andre objektet (det indirekte) er "mannen", som du foretar deg noe
til. På tysk setter vi da disse ordene, ein Brief og der Mann i akkusativ (direkte objekt) og i dativ (indirekte
objekt), slik:
Ich schicke dem Mann (dativ) einen Brief (akkusativ).

Det er til å begynne med mye å holde styr på for den som ikke er vant med et ekstrakasus, men noe av moroa med
tysk er når man etterhvert begynner å få dreis på kasusene sine, det er som et puslespill der bitene faller på plass,
eller et regnestykke som går opp. Du kan trøste deg med at alle, absolutt alle, gjør en masse feil i begynnelsen.

Og så håper jeg inderlig at ikke alle nå kommer trekkende med en masse supplerende og presiserende opplysninger
om alle mulige unntak - det er vanskelig nok som det er, og lett å bli forvirret.

01.05.10 01:49, W. de
Diese ausführlichen Erläuterungen sollten für die Nachwelt erhalten bleiben. Also habe ich etwas "gewikified": http://heinzelnisse.info/wiki/TyskGrammatikk