11.08.11 19:15
Stichwörter: Bevollmächtigung, fullmakt
Wie schreibt man eine Bevollmächtigung? Zum Beispiel: Hiermit bevollmächtige ich Herrn Soundso folgende Dokumente für mich abzuholen!?

11.08.11 19:18
bevollmächtigen = gi fullmakt

11.08.11 19:25
Heißt es dann "gi fullmakt til" oder welche Preposition verwendet man?

11.08.11 19:36
Ja, "Hermed gir jeg fullmakt til NN ..." eller bare "NN gis fullmakt til ..."

Akel (N)

11.08.11 19:41
tusen takk

11.08.11 19:46
Das sind aber zwei verschiedene "til". Im ersten Fall folgt der, der handeln soll (und danach brauchen wir noch eine zweite Präposition für das, was getan werden soll). Im zweiten Fall folgt gleich das, was getan werden soll (å hente følgende dokumenter).

11.08.11 20:24
Nja, det er ikke nødvendigvis helt slik som du skriver. Jeg er selvfølgelig enig i at det i de to formuleringene i utgangspunktet er snakk om to "til" med litt forskjellige funksjoner, men det første tilfellet må ikke alltid følges av en preposisjon. F.eks. "Hermed gir jeg fullmakt til NN å representere meg på generalforsamlingen."

Akel (N)

11.08.11 21:59
Schön, dass es anscheinend auch so kurz geht. Aber warum ist dann nur diese Form möglich:
gi fullmakt til å (og ikke: gi fullmakt å)
???

12.08.11 12:25
Det har vært mest vanlig å ha med preposisjonen "til" (som angitt ovenfor, både ved tilkjennegivelse av hvem som får fullmakten og hva den går ut på). Men man kan klare seg uten preposisjonen.

Man kan for det første si, som i det ene eksemplet i 19:36, "NN gis fullmakt", alternativt "Herved gir jeg NN fullmakt" for å indikere hvem som får fullmakten. Som du videre vil se i mitt siste eksempel i 20:24 er det heller ikke brukt preposisjon for å angi hva fullmakten omhandler.

Så etter min oppfatning er det altså mulig å bruke formen "gi fullmakt å". Men hvis man bruker preposisjon for det ene eller andre formålet, og mange vil nok finne det mest naturlig, er det bare "til" som er korrekt preposisjon.

Akel (N)

12.08.11 14:08
Et Google-søk med "gi fullmakt å" gir bare ett treff (pluss dem i denne diskusjonen). Søk med "gi fullmakt til å" gir mange treff. Konklusjonen må være at det siste ikke bare er den vanlige uttrykksmåten, men den eneste som faktisk blir brukt. Selv om mine tyske øyne og ører godtar din versjon uten "til", som jeg langt på vei ville foretrekke, kommer vi ikke utenom det at den reelle språkbruken er annerledes.

12.08.11 15:50
Gjør i stedet et søk med "fullmakt å", du, så får du opp en rekke eksempler på tilfeller av at noen "gir/delegeres/får fullmakt å [gjøre et eller annet]". (I tillegg til en del andre konstruksjoner med "fullmakt å" i sammenhenger uten relevans her.)

Så din bastante konklusjon var nok litt forhastet.

Akel (N)

12.08.11 19:37
Konklusjonen er hverken bastant eller forhastet. Det er ikke noe annet enn å påpeke en realitet. Du bruker nå et ganske vanlig triks og forandrer spillereglene. Det dreide seg i utgangspunktet om uttrykket "gi fullmakt (til) å" og ikke noe kortere eller med andre verb. (Søk gjerne med noe enda kortere, f.eks. bare "å", så vil du finne at de fleste greier seg uten fullmakt i det hele tatt.)

Men søk med dine verb forandrer ikke realiteten (i parentes antall treff for versjonen med "til" inkludert):

"gir fullmakt å" = 2 (93)
"delegeres fullmakt å" = 1 (51)
"får fullmakt å" = 37 (364)

Enhver får trekke sin egen konklusjon ut av disse tallene (obs.: tallene er antall dokumenter med søkeuttrykket som man får når man går til slutten av Googles liste).

Som jeg skrev (14:08), er jeg jo egentlig tilhenger av din kortere versjon. Men så lenge som vi to er temmelig alene om det, er jeg litt i tvil om det ikke er bedre å følge den store majoriteten.

12.08.11 21:41
Du får også ta med:
"gis fullmakt å" 34 (357)
"gitt fullmakt å" 13 (415)

Jeg fastholder derfor at din konklusjon ("... at det siste ikke bare er den vanlige uttrykksmåten, men den eneste som faktisk blir brukt.") var for bastant, og at jeg derimot hadde dekning for å si at "Det har vært mest vanlig å ha med preposisjonen "til" (som angitt ovenfor, både ved tilkjennegivelse av hvem som får fullmakten og hva den går ut på). Men man kan klare seg uten preposisjonen."

Tallene gir klart belegg for dette. Og hvis du mener det etter en generell omtale av en verbfunksjon ("gi fullmakt (til)"), som gjerne skjer ved å referere til infinitivsformen, er "triks" å se på de formene av verbet som faktisk brukes operativt, ja, ja, så får du få lov til å mene det. (Det er forøvrig ingen språklig eller funksjonell forskjell mellom å "gi" en fullmakt, "delegere" en fullmakt, "tilstå" en fullmakt mv. Dette gjelder også preposisjonsbruken hvor det for alle er mest vanlig å ta med "til", så jeg mener dessuten det er helt valid å illustrere bruk eller ikke-bruk av preposisjonen med å se på disse verbene også som brukes fullstendig synonymt med "gi".) Forøvrig er det ikke slik at Google nødvendigvis gjenspeiler hele språkbruken på dette området. F.eks er det sjelden at de mange fullmakter som gis i næringslivet dukker opp på nettet. Søkene fanger heller ikke opp operative fullmakter hvor identifiseringen av fullmektigen ("til NN") kommer mellom verbet og "å".

Språket er dynamisk, og jeg mener å kunne registrere at "til" i økende grad kuttes ut i forbindelse med å gi fullmakter. Dette tror jeg skyldes at det smitter over fra uttrykksformen "NN gis i fullmakt å".

Akel (N)