31.10.16 09:20, Heiko
Stichwörter: Gedenksätze, Grabstein, gravsten, minneord
Hallo,
ich habe per e-Mail ein Anfrage zu gängigen norwegischen Sätzen auf Grabsteinen bekommen. So was wie "In Liebe" oder "unvergessen". Was ist so üblich in Norwegen?

Heiko

31.10.16 09:43, Mestermann no
Es gibt eine Unmenge Varianten, hier einige der üblichsten, ohne religiöse Konnotationen:

Takk for alt
Hvil i fred
Høyt elsket
Dypt savnet
Vi glemmer deg aldri
Minnene lever
Signe minnet
Alltid i våre hjerter

01.11.16 09:52
Eine auch mit Google lösbare Fragestellung, wenn man mit den richtigen Suchbegriffen rangeht:

https://www.google.nl/search?q=innskrift+minneord+gravstein&ie=utf-8&oe=...

https://no.wikipedia.org/wiki/Minneord_p%C3%A5_gravminner

http://orkdalsten.no/forslag-til-minneord-pa-gravsten/

"Gje meg handa di ven" har jeg visstnok aldri lest eller hørt før. Men antakelig er "ven" på nynorsk det samme som "venn" på bokmål og så er det vel en vokativ. Så ifølge tysk logikk mangler der visst et komma slik at det ville ha blitt på bokmål og med tysk komma-setning til:

"Gi meg hånden din, (min) venn".

01.11.16 10:05, Heiko de
Danke für die Antworten, ich versuche mich mal an den groben Übersetzungen

Takk for alt: Danke für alles
Hvil i fred: Ruhe in Frieden
Høyt elsket: Sehr (hoch) geliebt
Dypt savnet: Schwer (tief) vermisst
Vi glemmer deg aldri: Wir vergessen dich nie
Minnene lever: Die Erinnerungen leben
Signe minnet: Gesegnetes Erinnerung?
Alltid i våre hjerter: Immer in unseren Herzen

01.11.16 11:23
Bis auf "signe minnet" mE alles richtig übersetzt.

"Signe minnet" würde jedenfalls ich verstehen als "Segne die Erinnerung". An wen sich der Imperativ wendet ist mir allerdings auch nicht so schlüssig. Den Verstorbenen? Gott? Auf Deutsch würde man das vielleicht doch besser frei als "Gesegnet sei die Erinnerung" übersetzen.

Bei signe muss ich doch gleich an velsigne denken. Und bei velsign gleich an "Du som metter liten fugl" :-)

http://www.barnesanger.no/o-du-som-metter-liten-fugl.html

"Takk for alt" dürfte meiner Erinnerung nach die mit Abstand gebräuchlichste Wendung sein...

Und deswegen wird diese Wendung meines Wissens auch nur für diesen Zweck genutzt. Besser nicht anstelle von "takk for sist" verwenden. Auch wenn Norweger sicher verstehen, was gemeint ist ;-)

Vielleicht liege ich aber bei der Übersetzung von "Signe minnet" auch falsch. Was mich etwas irritiert ist das "e" am Ende. Im berühmten Kinderlied heißt es schließlich ja auch "velsign" und nicht "velsigne". Vielleicht aber med hensyn til Vermaßet? Ist wohl ein wenig wie im Deutschen mit den Imperativen und dem weggelassenen "e" am Ende ("Geh" / "Gehe"). Gesegnete Erinnerung sollte aber mE "signet minnet" heißen...

01.11.16 11:27
P.S.: Vermutlich ist es Imperativ Plural, also "Segnet die Erinnerung!" und wendet sich damit an die anderen Längerlebenden... Vielleicht könnte man es auch freier als Hortativ übersetzen:

"Lasst uns die Erinnerung in Ehren halten"

01.11.16 11:40
signe minnet
Würde ich als Konjunktiv auffassen: gesegnet sei das Angedenken

01.11.16 12:32
Im Deutschen könnte ich mir diese Übersetzung gut vorstellen (siehe schon oben), men strengt tatt anser jeg dette ikke å være en Konjunktiv - i grammatikalsk henseende i hvert fall da.

Skulle det ha vært en Konjunktiv så hadde det etter min oppfatning måttet bli noe som ligner for eksempel på:

Minnet signes.
Signet være minnet.
Minnet skal være signet.

01.11.16 16:48
Men hvilken form skal "signe" så være? Det er ikke imperativ (sign) og ikke infinitiv (gir ikke mening).

01.11.16 17:58
Du har rett i det at det ikke er noe imperativ på bokmål som jeg antok.

Det kan nesten ikke være det. Dette forteller oss ikke bare den lille "fuhln" men også andere eksempler av imperativ. Det heter jo ikke "kjøre!", men "kjør!" eller "stikk!" og ikke "stikke!"

Så det må være blott være "sign" og ikke "signe!"

MEN!

Det er mulig det er imperativ likevel, som jeg følte det var.

For på nynorsk så kan imperativen faktisk dannes også med "e" på slutten:

http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Praktisk-grammatikk/Imperativ/

Og "minnet" kan visst være nynorsk også.

Så om "Signe minnet" var nynorsk og ikke bokmål så kunne signe kanskje likevel være en imperativ.

Så spørs det jo likeledes hvem som måtte signe - er det gud eller er det de etterlatte?

01.11.16 21:10
"Signe minnet" kan være konjunktiv. Norsk har konjunktiv i gamle uttrykk som «Gud bevare fedrelandet», "Han leve".

https://snl.no/konjunktiv

01.11.16 21:28
Uten tvil: Hadde det stått der "Gud signe minnet" så ville det jo vært helt entydig. Jeg ville til og med sagt, at dette også var den korrekte moderne formen å uttrykke det på.

Hva ellers skulle det blitt? "Gud sign minnet" høres feil ut i mine ører med mindre du snakker direkte til Gud dvs i meningen av: "Å Gud, måtte Du velsigne hans minne!" eller i meningen av en direkte imperativ ordre til gud.

Men der står jo ingen subjekt :-( Skal en supplere subjektet i tanke?

01.11.16 22:10
Jeg holder en knapp på 11.40s oversettelse. "Gesegnet sei das Angedenken" angir heller ikke Nomen agentis. I Fedrelandssalmen synger vi: «Gud signe vårt dyre fedreland».
Forøvrig heter det "faste uttrykk", IKKE "gamle uttrykk".

01.11.16 22:23
Ville ikke det blitt:

Signet være minnet

da? Eller for å spørre på en annen måte:

Ville det gått an å synge:

"Signe vårt dyre fedrelandet" også? Dette ville vel ingen ha synget? Men det står jo i innskriften...

Hvem vet svaret da, tro?

01.11.16 23:03
Konklusjonen er at norsk har konjunktiv i endel faste utttrykk, og "Signe minnet" er et slikt fast uttrykk. Merk deg at Bergens Tidende skriver: "Lenge leve kongen". http://www.bt.no/btmeninger/debatt/Lenge-leve-kongen-275193b.html.

02.11.16 01:44
"Signe minnet" er konjunktiv, på linje med "Gud bevare fedrelandet", "leve Kongen", "det være seg slik eller
sånn", "komme ditt rike" osv.

Mestermann (nicht eingeloggt)

02.11.16 07:25
Om det er Mestermann som skrivee dette, så skal jeg jo gjerne tro det.
Likevel forblir jo et spørsmål. At "Gud signe minnet" ville vært av samme type setning som de gitte eksemplene er ikke noe en burde omtale. Det ville jo vært solklart. Men i setningen "Signe minnet" finnes i motsetning til samtlige de andre eksemplene ingen subjekt. Ingen sier "lenge leve!" eller "komme dit!" eller "være seg slik!" eller "bevare fedrelandet!"

Så der finnes en atskillig forskjell mellom disse eksemplene og det omtalte uttrykket.

Betyr det at subjektet i "signe minnet" simpelthen er blitt sløyfet? Og om det var sånn: skal en forestille seg at det sløyfete subjektet er Gud? Og om det var sånn: er det egentlig ikke litt rart at nettopp det hellige ordet Gud sløyfes? Hva er grunnen til at det sløyfedes? Manglende plass på gravsteinen?

I hvert fall betydde dette for oversetting til tysk at den måtte hete:

Gott senge das Andenken. Det ble ikke "Gesegnet sei das Angedenken". For dette ville ha vært en upersonlig Konjunktiv som måttet uttrykkes med "signeT (være) minnet.

02.11.16 09:42
Det fins minneord med ordlyden "Gud signe hennes minne"/"Minne være signet" f.eks. det som ble tilegnet den første, kvinnelige polfareren Wanny Wolstad. Modus er konjunktiv, og uttrykket blir brukt med og uten Nomen Agentis. Se nederst på siden under gravferden.
http://polarlitteratur.no/woldstad.htm

02.11.16 11:20
Det er ikke nødvendig med mer enn "signe minnet". Det uttrykker ønske om at minnet skal være signet, ikke om
hvem som skal velsigne det.

Sml. "leve kongen".

02.11.16 22:51
@11:20
Men det er jo absolutt ikke det samme etter mine begrep.

Leve Kongen - Es lebe der König! oder: Der König lebe! Der er det både på tysk og på norsk kongen, som skal noe. Han er subjekt - eller for min del da "nomen agentis" (skjønt jeg har min tvil om nomen agentis ikke er mere spesifikk en bare navn til den handlende - https://de.wikipedia.org/wiki/Nomen_Agentis ).

Leve kongen! er en oppfordring til subjektet til å gjøre noe - nemlig å leve.

Om "signe minne" skulle være en konjunktiv så er i alle fall minnet ikke subjektet til signe. Det er ikke minnet som skal gjøre noe selv. Det er ikke "Das Andenken erinnere!"

Jeg samtykker heller med 09:42 at signe minnet står for "Gud signe minnet" - som en slags fast forkortelse av den egentlige vendingen.

Forresten så ville jeg også ikke ha vært helt overbevist om, at dette ikke er en imperativ på nynorsk - hvis ikke Mestermann hadde nektet dette. Betydningen er jo mer eller mindre den samme:

1. (Gud,) signe minnet (te ho)! (imperativ på nynorsk)
2. (Gud, måtte Du) signe minnet (til henne)! (optativ 2. person på bokmål)
3. ((Måtte) Gud) signe minnet (til henne)! (optativ 3. person på bokmål)

Jeg syns Nr. 1 mere naturlig, siden den klarer seg uten noen "sløyfelse". Men - som sagt - nå Mestermann sier det motsatte, så er det bare sånn.

Men jeg tror i hvert fall at subjektet mangler i setningen. For der finnes ingen vanlig idiomatisk bruk for "konjunktiv" på norsk, dvs optativ, uten subjekt.

Alle de gitte eksemplene har subjektet med seg. Selv ved en passiv konstruksjon da ville jo minnet vært subjektet for signe:

Minnet (til henne) signes! Også dette er etter mine begrep en optativ ("konjunktiv") - men i passiv form. Men "minnet signes" er jo ikke "signe minnet". Kan en passiv form av verbalet i det hele tatt stå foran subjektet? Det tviler jeg ganske på. Men selv om dette var mulig, så er jo bare signe ikke "signes" og dermed ikke passiv...

03.11.16 01:16
Det er som Mestermann og 11:20 skriver. Signe minnet er hverken imperativ eller optativ, men den gamle, rene
konjunktiv som på norsk nå bare finnes i denne formen, altså identisk med infinitiven, i bestemte
sammensetninger, "leve kongen", "han leve", "komme det som komme vil" o.a.

Imperativ av signe er "sign", også på nynorsk.

"Gud signe vårt dyre fedreland", som det heter i den (nynorske) fedrelandssalmen, er ikke imperativ, men
konjunktiv.

"Signe minnet" uttrykker ønsket om at minnet skal være, forbli velsignet.

Du henter hele tiden inn dine egne begrep og grammatiske mønstre fra tysk grammatikk og syntaks. Det er ikke
så konstruktivt. Det har lite for seg å quasi "argumentere mot" et fremmedspråks grammatikk under henvisning til
at "det ikke er sånn på mitt morsmål". Prøv å merke deg hva som er riktig i stedet for å kverulere, hele tiden.

03.11.16 01:41
"Signe deg" eller "velsigne deg" likeledes et eksempel på den samme bruken av konjunktiven. Likedan "bevare
meg vel". Alle disse eksemplene kan godt tenkes med "Gud" som subjekt, altså Gud signe deg, Gud bevare
meg, men de kan også tenkes uten.

"Signe minnet" kan altså leses som en forkortelse av "Gud signe minnet", men det kan i norsk grammatikk også
bety "måtte minnet være signet", "signet være minnet". Det samme gjelder "bevare meg vel", som kan leses som
et ønske om Guds bevarelse, men også om at man generelt ønsker å være bevart = beskyttet.

Dette blir kanskje tydeligere hvis vi snur litt på det faste, offentlige hyllestformularet fra 17. mai og andre store
høytidsdager: "Vi utbringer tre ganger tre hurra for Hans Majestet Kong Harald den femte og Den Kongelige
Familie: De leve! Hurra!... osv."

Aktivfornen "de leve" kan her byttes ut med passivformen "leve dem". Her skiller nok dansk-norsk konjunktivbruk
(som bare er formulær) seg fra den tyske, som har syntaktisk og grammatisk realitet.

03.11.16 09:20
Hei dere to, som svarte.
Vi nærmer oss etter min begrep en gjensidig forståelse om emnet. Fullstendig har vi ennå ikke nådd dit.

For det første er vi altså enige om at "signe minnet" kan - i hvert fall også - sees som en forkortelse av "Gud signe minnet". Sees på betyr i så fall ikke at det bare betyr sånn omtrent det samme men at det faktisk er denne setningen, hvor subjektet Gud bare er blitt sløyfet. I denne sammenhengen så syns også jeg at "bevare meg vel" er en veldig god referanse. For også her eksisterer setningen "Gud bevare meg vel". Så "bevare meg vel" kan tenkes som setningen Gud bevare meg vel, hvor subjektet Gud er sløyfet.

Dette er vi fullstendig enige om. Jeg hadde til å begynne min tvil om dette - med en ikke lenger enn til Mestermann fastslo at signe var "konjunktiv" på norsk. Grunnen til tvilene har jeg jo allerede forklart - jeg syntes litt rart at akkurat ordet gud skulle sløyfedes. Men "bevare meg vel" er jo et godt bevis på at nettopp det er mulig.

Så er det bare de paar spørsmålene igjen hvor vi - etter min forståelse - ennå ikke har oppnådd.

Det er egentlig to spørsmål om jeg ser det rett.

For det første så er det spørsmålet om "Signe minnet" ikke kunne OGSÅ ha vært en imperativ på nynorsk. Ikke misforstå dette spørsmålet. Vi har akkurat fastslått at "signe minne" i hvert fall også (om ikke utelukkende) er en konjunktiv hvor subjektet Gud er blitt sløyfet. Dersom dette er en fast vending kunne en på en måte slutte her. Konjunktiv med sløyfet subjekt. Punktum. Dette gjør dere begge egentlig ikke selv fordi dere argumenterer jo at "signe minnet" også kan ses på som en konjunktiv "sui generis" uten et sløyfet subjekt. Men det hører til det andre enda åpne spørsmålet. For det første vill jeg bare belyse spørsmålet: skjønt signe minnet forstås som oppfordring til en tredje person (for intet annet er denne konjunktiven) hvordan uttrykkes den samme oppfordringen om den rettedes til den andre person (du, dere) på nynorsk? Ja, jeg har forstått at det blir "sign" på bokmål og at det kan bli "sign" på nynorsk også. Men etter det som jeg har henvist til oppe kan en oppfordring til andre person på nynorsk også ende med "e" til slutten.

Og da ville det jo blitt "Signe minnet!" Så spørs det jo for meg om det er fullstendig utelukket at "Signe minnet!" på nynorsk kunne vært en imperativ rettet til andre person entall eller flertall. For a formulere det ennå presisere: kunne man på nynorsk ikke skrever "signe minnet!" istedenfor "sign minnet!" - ? Om ikke det, hvorfor ikke siden språkrådet akkurat forklarer det (se http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Praktisk-grammatikk/Imperativ ).

Så var det da det andre spørsmålet om signet minnet ikke bare kunne sees som konjunktiv med sløyfet subjekt men som en slags "entitet" also en grammatikalskk form av egen art hvor subjektet simpelthen mangler. Der ville gjerne spurt: hvilken andre eksempler for denne subjektløse konjunktiven kommer dere på hvor subjektet ikke er gud som i "bevare meg vel"? At leve dem skulle vært et sånt eksempel betviler jeg. Uten tvil står dem som skal leve til slutten av setningen. Dette er uvanlig for et subjekt på norsk. Men "Kongen leve!" kan også uttrykkes med snudd rekkefølge: "Leve Kongen!" Dette ser for meg ut til å være en særegenhet av oppfordringen til den tredje person i konjunktiv at subjektet både kan stå foran og bakerst. Men selv om det står bakkerst så blir det jo ikke objekt istedenfor subjekt? Det er jo i alle fall kongen som skal gjøre noe - nemlig leve ( lenge / for alltid). Likeså er "leve dem" etter mine - ikke bare tyske begrep - ikke passiv. Det betyr jo ikke at de skal "bli livet". Om ikke jeg tar feil fullstendig så kan "Dem" også være nominativ altså subjekt på gammeldags norsk. Jeg sliter litt med forskjellen av dem og de fordi jeg ville aldri sagt "dem" men også "de" i akkusativ ("direkt objekt"). Jeg så de ikke dem. Men det for nå bare være så. Spørsmålet er altså for meg: finnes der i det hele tatt andre eksempler på "konjunktiv uten subjekt" enn akkurat de med gud?

Nochmals mange takk for deres tålmodighet...

03.11.16 17:39
Du har alt fått gyldige og gode svar på alle spørsmålene dine, det hjelper jo ikke at du er uenig i svarene. "Signe
minnet" er og blir et konjunktiv, med "signe" som konjunktivverb og "minnet" som objekt: "minnet være signet".
Det spiller ingen rolle om DU tolker det annerledes fordi du hele tiden sammenligner med hvordan grammatikken
er på tysk - det endrer ikke det faktum at du har fått korrekt svar fra folk som kan norsk grammatikk.

Forøvrig: på bokmål er 3.p.pl. nominativ alltid DE, mens direkte og indirekte objekt (akkusativ og dativ) alltid er
DEM (på dialekt kan det være annerledes). Heller ikke her hjelper det at din språkfølelse sier deg noe annet.

03.11.16 22:46, Mestermann no
"Signe minnet" er ikke, og kan ikke være imperativ. Det er et konjunktiv, på linje med "leve kongen".

"Signe" kan like lite være et imperativ, på det ene eller andre hovedmålet, som "befale" eller "hente" kan være
det. Imperativ ville vært, både på bokmål og nynorsk, hhv.: "sign!" "befal!" "hent!"
Imperativer som slutter på -e finner du i en del verb der selve roten lydlig gjør det naturlig å legge til en e ut fra et
vellydsprinsipp: "Samle dem sammen!" (ikke "saml!"), "åpne døren!" (ikke "åpn!").

Det er vesentlig at du forstår at rent, grammatikalsk konjunktiv på norsk bare eksisterer i helt bestemte
sammenhenger, for det meste faste, rent formulariske. Ellers uttrykker vi som du vet konjunktiv med hjelp av
andre verb. Den tyske virkelige, grammatiske konjunktiv er i reell bruk, og dannes hele tiden i naturlig språkbruk.
Det norske virkelige, grammatiske konjunktiv brukes så å si bare i faste sammenhenger eller dannes en sjelden
etter helt formulariske mønstre. Det er ikke i reell bruk. Derfor kan du bare i sterkt begrenset grad trekke
paralleller mellom tysk konjunktivbruk og norsk.

"Signe minnet" uttrykker ønske om at minnet skal være og/eller forbli signet/velsignet. Sml. "Ære være hans
navn", som uttrykker at navnet skal holdes (være) i ære.

Forskjellen mellom "sign!" og "signe", kommer frem i følgende, faste formularer:

"Gud sign vår konge god!" = imperativ
"Gud signe vårt dyre fedreland" = konjunktiv
"Gud velsigne kongen og fedrelandet" = konjunktiv
"Signe kongen!" = konjunktiv, uten subjekt; at han må forbli velsignet
"Sign kong Harald den femte!" = imperativ (fra signingsseremonien i Trondheim Domkirke 1992) = henvendelse i
bønn direkte til Gud om at Han må velsigne monarken i hans gjerning.

Så er det dessuten riktig som det skrives i innlegget 17:39 at på bokmål er de alltid nominativ av 3. person
flertall, og at dem alltid er avhengighetsform (indirekte eller direkte objekt/akkusativ/dativ). Regelen er
absolutt, og det er ingen unntak fra den i korrekt bokmål, selv om variasjoner og/eller feil forekommer i dialekt,
muntlig eller privat. Skillet mellom former (de/dem - dei/deim) avhengig av indirekte eller direkte objekt,
forekommer ikke. Det er en tanke du har importert fra tysk. At du blander sammen dialekt og forskjellige
målformer gjør det nok vanskeligere for deg.

I "leve dem" er "dem" altså objekt.
Tilsvarende: "Han leve!" => "Leve ham!" og "du leve!" => "leve deg!".
Sånn kan det grammatiske konjunktivet fungere på norsk, selv om det ikke fungerer slik på tysk.

Generelt vil jeg si at når vi i forumet skal svare en som lærer norsk på hva som er riktig, må vi bruke en normativ
eller preskriptiv tilnærming til språket. Norsk har ellers mange nok unntak som det er.

Til slutt må også jeg vise til at når du har fått svar, så er det noen naturlige grenser for hvor mange ganger man
kan svare påny.

04.11.16 02:52
Ja, sml. også engelsk "long live them all".

04.11.16 12:07
Ans Englische hatte ich ebenfalls gedacht. Auch dort wird ja - nicht nur im
Zusammenhang mit einem (optativen) Konjunktiv - hin und wieder die
Objektform benutzt, wo im Deutschen nur die Subjektform stehen kann.

Im Übrigen bin ich zurzeit heilfroh, dass die Threads nach einer Woche im
Archiv landen. Ich fühle mich von Björns ewigen Nachfragen und sprachlichen
Gedankenspielen, die kaum jemandem außer ihm selbst etwas nützen, gerade
ziemlich überfordert. Leider ist von dem lebendigen Austausch zu allen
möglichen (echten) sprachlichen Fragen und Problemen, der hier früher
einmal stattfand, nicht viel geblieben, seit das Forum zu einem Instrument
des privaten Nachhilfeunterrichts für Björn mutiert ist. Darauf habe ich -
ehrlich gesagt - keine Lust mehr. Deshalb werde ich mich für eine Weile vom
Forum zurückziehen und allenfalls noch mitlesen. Ich hoffe, ihr seid mir
wegen dieser Entscheidung nicht böse.

Mit sehr frustrierten Grüßen
Birgit

04.11.16 16:45
Ja, Bjørn må begrense seg!

04.11.16 17:32
Begynner å bli lei dette uendelige flisespikkeriet til bjørn. Forumet er ikke hans lekegrind. Han må godta svarene
han får, spesielt når han som i denne tråden får det samme, helt korrekte svaret 3-4 ganger på rad, uten at han
tar det innover seg, men bare sier "ja men", og "hva om", som en annen fireåring. Han bør fatte seg i korthet og
holde lange private betraktninger utenfor sine spørsmål, og han bør gjøre et alvorlig forsøk på å forstå svarene
han får. Jeg gidder heller ikke svare ham mer; det er å kaste bort tiden. Kanskje han kan finne seg en norsklærer
i Tyskland som mot betaling vil føre uendelige diskusjoner med ham. Her i forumet er det ikke plass til sånt, etter
mitt syn. Dette er ikke bjørns private språkskole.

05.11.16 00:34
DEN NORSKE SPRÅKRÅD:

Regel:

(1) På nynorsk kan vi valgfritt lage imperativ av alle verb
(2) som ender på -a i preteritum
(3) og perfektum partisipp

(kaste – kasta – (har) kasta),

(A) på vanlig måte
(B) eller med -e
(C) eller -a

til slutt:

(A) Kast ikkje bort tida eller
(B) Kaste
(C) kasta ikkje bort tida"

(kilde: http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Praktisk-grammatikk/Imperativ#nynorsk )

Anvendelse:

Infinitiv: å signa = nynorsk (1)
Preteritum: signa = "som ender på -a i preteritum" (2)
Perfektum partisipp: signa, signa, signa, signa = "som ender på -a i [...] perfektum partisipp" (3)

=>

kan vi valgfritt lage imperativ

(A) (...)
(B) eller med -e
(C) (...)

=> Imperativ på nynorsk av å signa kan være SIGNE*

07.11.16 12:31, Heiko de
Uff,

das wurde eine lange Diskussion die leider nichts mehr mit dem Thema 'minneord' sondern eher Grammatik zu tun hat. Meine Konklusion: signe nicht auf einem Grabstein verwenden, den möglicherweise Deutsche interpretieren wollen. Ich hoffe, wir haben genügend andere Beispielsätze.

Heiko

07.11.16 19:14
;-)

07.11.16 23:11
Snipp, snapp, snute......