Heinzelnisse

Nei, selv om mange ord som har endelsen -ing er hunkjønn, gjelder det slett ikke for alle: Utlending, yngling,
myndling, elskling osv. er alle hankjønn. Ord som slutter på -sjon og -else er imidlertid alle hankjønn.

Men du kan gjøre dette litt enklere for deg selv, ved (til å begynne med) å se på de fleste han- og hunkjønnsord som
felleskjønn. De fleste hunkjønnsord kan nemlig også behandles som hankjønnsord: Det er valgfritt om man sier gata
eller gaten, boka eller boken, vendinga eller vendingen. Bare noen ganske få ord må behandles som hunkjønn og
får a-endelse, som f.eks. jenta, kua, hytta, men selv for disse ordene er det vanlig at man blander, og sier "en hytte",
"en jente" (og ikke "ei"), selv om disse ordene får a-endelse i bestemt form.

Noe av det vanskeligste for en utlending som lærer norsk bokmål, er å lære å bedømme de "stilnivåene" som oppstår
når det er så stor valgfrihet. Alt etter sammenheng, sosial krets osv. bruker man flere eller færre hunkjønnsord. Noen
bruker hunkjønnsendelser på absolutt alle hunkjønnsord, andre moderat, andre sjelden. Noen vil bruke dem oftere i
uformelle sammenhenger, og sjeldenere i formelle sammenhenger. Det ene er ikke riktigere enn det andre, men det
signaliserer noe om sammenheng og stilnivå.

I dialektene og på nynorsk er det derimot helt nødvendig å bruke hunkjønnsformer på hunkjønnsord. Men om du
lærer bokmål, kan du velge å bruke ganske få hunkjønnsformer til å begynne med, og etterhvert bruke flere, når du
har lært hvor de passer best å bruke i forskjellige sammenhenger.

Må jente, hytte, osv. behandles som hunkjønn i bestemt form? Jeg skriver nemlig alltid "jenten" og "hytten" (jeg bruker heller ikke a-endelser når jeg snakker) ,og inntil nå har ingen sagt meg at det er feil. Men hvis det er feil, skal jeg gjerne lære meg alle "må-a-endelser".

I følge ordboken skal de ha a-endelser på bokmål, men på konservativt riksmål kan man si og skrive hytten og
jenten. I praksis vil du høre og lese dette svært sjelden - med et meget viktig unntak, nemlig hele Bergen by! På
bergensk har man ikke hunkjønn i det hele tatt, men bare felleskjønn (hankjønn). Der sier man hytten, jenten, kuen
osv.

I følge språkhistorikerne er grunnen til dette at bergenserne forenklet norsken sin for lettere å kunne kommunisere
med de mange tyskerne som slo seg ned i byen i hansa-tiden. I tillegg til dette er jo bokmålet og dets moe riksmålet
basert på dansk, og dansk har som kjent ikke hunkjønn.

I norsk folkemål var imidlertid hunkjønnsendelser vanlige, også i Christiania (Oslo) og de andre store byene (med
unntak av Bergen). Blant de første stilistiske tegnene til at norsk som skriftspråk bryter opp fra sine danske røtter, er
at dikterne begynner å innføre enkelte hunkjønnsord i skriften, noe som virket særnorsk. Allerede Henrik Wergeland
(1808-1845) kunne skrive:

"Væk med Fylla! Boka, men ikke Flaska paa Hylla!"

Han skrev vanligvis "Bogen" og "Hyllen", men i dette slagordpregede rimet, som skulle bidra til at arbeidsfolk skulle
drikke mindre og lese mer, valgte han å bruke hunkjønnsendelsene fra folkespråket.

For å bidra til forvirringen:

Mange av oss som er oppvokst med konservativt riksmål med "hytten", "solen" osv, vil nok nå som oftest si "en hytte, hytta" og "Han dro en tur på hytta". Logisk ville det siste bli "på hytta si", hvis man velger å ta med eiendomspronomenet, men der ("si") butter det for en del av oss, slik at i den sammenstillingen vil vi falle tilbake til hannkjønnsformen "han dro på hytten sin".

Akel (N)

"... vil vi falle tilbake ..." = "... vil noen av oss falle tilbake..."

Akel (N)

Noen kommentarer: Bortsett fra i Bergen (indre by - og ikke i de nye bydelene)
opererer man aldri med tokjønnsspråk. I Oslo og Trondheim, som hadde tendenser
til dette tidligere, har det lenge vært i tilbakegang. I Trondheim er det til og med
nokså uglesett å framstå som "fintrønder" med denne særegenheten.
I Bergenstest for innvandrere opererer man også med hunkjønnsord - og det er
derfor viktig å ha et visst grep om disse, både for å forstå, lese og skrive tekster på
godt norsk. I dagliglivet kan man imidlertid "slippe unna" med tokjønnsspråk, eller
endatil med å bruke hankjønn for alle ord. Også tyskere forstår en utlending som
blander ein/eine Frau, men god tysk er det ikke!
En liten kommentar til første svarer: Alle norske ord som slutter på -ing, er
hunkjønnsord så lenge de er avledet av verb. Der -ing er avledet av substantiv er
kanskje "utlending" viktigst, de andre ordene som nevnes er sjeldent brukt i norsk.
Men akkurat disse ordene kan også bøyes som hankjønnsord i bokmål uten at noen
reagerer på det...

"Hytten" er i bruk langt utenfor Bergen by. Konsekvent bruk av -en, både skriftlig og muntlig, er det lange tradisjoner for.

Tradisjonsbasert norsk ("FAZ-stil") kan slås opp her:
www.riksmalsforbundet.no

Nå har vel Riksmålsforbundet nesten like få medlemmer som "landslaget for samnorsk (norsk samling)", men kanksje har det mer penger - og kan dermed gjøre seg mer synlige. At det er et melodisk-grammatisk lite pent språk enes de fleste nordmenn om, at det i tillegg er unorsk og landsforrædersk er en sannhet pentrøderne ikke vil vite...

"Unorsk og landforrædersk"???!
Jeg fatter ikke at det går an å ordlegge seg på denne måten.
Mon tro hva slags reaksjoner vi hadde fått her om en tysker hadde kalt noe for "undeutsch
und Landesverrat".
Jeg foreslår at du tenker deg om og kommer med en beklagelse.

La oss ta en titt på lille frøken Flettfrid: http://www.youtube.com/watch?v=SChEh0kjiH0

D.E: skjorten ,en tånegl, skolissererne, halvøen, "min hjemmebane"

Det kan vel ikke helt sies å være norsk, eller?

Og en beklagelse for at jeg ikke vil gå de danomanes ærender må du se lenge etter...

Kjære anonym: Geissler er tydelegvis tysk (slik går det fram av flagget i alle høve): Eg er einig med deg, men det er ikkje alltid greitt for utlendingar å skjøne at språk i Noreg tyder så mykje som det faktisk gjer og skapar tydelege brigde mellom folk og kultur ...

Geissler er innvandrar - og han blir nok jamt over akseptert av di han gjer seg godt forstått og skriv dansk-norsk i kvardagen. Ære vere han for det! Vi må med kvart innsjå at ein må akseptere bokmålet, sjølv om det sjølvsagt ikkje er norsk! Takk til G. av di han kjem med gode råd her på forumet. Når det gjeld landsforræderi er det vel dei norske innsendarane her som blir stilte til veggs, ikkje innvandrarane...

Helsing Petter Wolsdal

Jeg er da jammen ikke innvandrer, og når jeg gang på gang får se hvor ureflektert man
bruker begrep som "unorsk" og hvordan man anklager andre for å være landsforrædere pga.
språkbruken deres (!) i Norge, er jeg nesten tilbøyelig til å være takknemlig for det.

Dessuten tør jeg påstå at jeg har satt meg inn i norsk språkhistore, norske språkstrider,
språkets betydning osv. mer enn en god del nordmenn.

Men for å skjønne at det går an å finne på definisjoner på "norskhet" som utelukker
flertallet i landet, ja da må man nok bo i landet. Det slipper heldigvis jeg.

Jeg må også si at jeg reagerer på den type intoleranse som det her gis uttrykk for. Det er svært støtende for dem som
bruker riksmål eller konservativt bokmål, og det er enda mer støtende å få høre at et skriftspråk som har vært brukt
av nordmenn i landet vårt i århundrer, liksom ikke er "ekte" norsk. Karakteristikken inkluderer da formodentlig også
diktere som Wergeland, Welhaven, Ibsen, Kielland, Bjørnson, Hamsun, Undset, Bull, Wildenwey, Øverland, Krog, Hoel,
Borgen, Hofmo, Mehren, Rolf Jacobsen, Bjerke, Bjørneboe, Saabye Christensen, Ambjørnsen, Jacobsen osv osv, som
etter denne definisjon hverken skrev "pent" eller "norsk", men antagelig er å betrakte som en haug med dansker eller
"danomane", et uttrykk jeg trodde gikk ut av bruk for over to generasjoner siden.

For ikke å snakke om uttrykket "landsforræder", som er langt over grensen for akseptabel språkbruk i diskusjonen.
Vidkun Quisling var landsforræder, og jeg vil ha meg frabedt å bli satt i bås med denne figuren - forøvrig fra indre
Telemark, et av de "norskeste" strøk i Norge.

Å proklamere slike ting vil i tilfelle si at man setter seg på sin høye hest, og ut fra politiske, nasjonalromantiske eller
estetiske preferanser for visse vokaler og diftonger vil ekskludere flertallet av norske språkbrukere fra det som er
"ekte" norsk. Det er et svært nedlatende og arrogant standpunkt, og utvilsomt svært nasjonalistisk.

Dette snobberiet trodde jeg vi hadde lagt bak oss, og at de forskjellige norske målformer nå kunne eksistere i
fredelig sameksistens.

At norsk bokmål skriftlig er likt dansk er et språkhistorisk faktum som de færreste vil ha problemer med å leve med.
Men dansk er det ikke. Det har rukket å bli norsk - fordi det har vært brukt i landet vårt i århundrer.

Like lite er nynorsk spesielt likt det opprinnelige, norrøne målet - det er bare litt fjernere fra dansk. Men norrønt er
det ikke - og det er heller ikke "norskere" enn den målformen som flertallet i landet foretrekker.

Den islandske forfatteren og nobelprisvinneren Halldór Laxness syntes ikke mye om nynorsk, og sa en gang at for
ham hørtes det ut "som en full svenske som forsøkte å snakke islandsk". Ham om det. Personlig liker jeg nynorsk
godt, jeg er glad i nynorsk litteratur, jeg respekterer dem som bruker det, jeg bruker det med jevne mellomrom selv,
og jeg vil være den første til å forsvare nynorsken som sidemål. Utsagnet "landsforrædersk" kan 23:21 godt spise
opp igjen.

Jeg synes også at et par av innsenderne her bør tenke litt over hva slags inntrykk de med dette gir av landet og
kulturen vår til våre tyske venner her inne.

Jeg har ikke mer å føye til denne diskusjonen, annet enn at mitt siktemål var å forklare spørreren at å holde seg til
felleskjønn i begynnelsen av læringen av bokmål, kan gjøre det enklere for henne inntil hun blir støere i norsk. Det
var altså et helt pedagogisk standpunkt, og ikke språkideologisk. Jeg gjør det helt klart at det ene ikke er "riktigere"
enn det andre, og at bruken avhenger av sammenheng. Derimot er det helt tydelig at det er lett å trykke på
språkideologiske og nasjonalistiske utløserknapper hos enkelte, men jeg er heldigvis sikker på at disse folkene ikke
er representative.

Det er et faktum at OsloØstlandetSørlandet kommunikasjons- og handelsmessig fra gammelt av har hatt kortere forbindelseslinjer (sjøveien) og bedre kontakt til Danmark og Tyskland enn til et tynt befolket utkant-Norge. Hvis det å knytte språklig fellesskap med Danmark er å anse som landsforræderi, må det være mange landsforrædere i USA, som har et språk som ligger nærmere engelsk enn dagens norsk gjør til dansk.

For et bittelite utkantland er det objektivt bedømt en stor praktisk og kulturell fordel å være del av et større språkområde (Danmark-Norge) enn å isolere seg med hver sin dialekt i hvert sitt lille daleføre, med en bensinstasjon som største kulturtilbud.