Hvorfor heter det egentlig "Ja, dette er gutten sin..."? Og hvordan ville man oversatt dette til
tysk? Ja, so sieht er aus - ? Ja, das passt zu ihm wie die Faust auf das Auge - ? Ja, das ist er,
wie er leibt und lebt? Ja, so kennt man ihn?
Hva gjør egentlig en simultantolk når den støtter på sånne vendinger? Følgte i går med hele den
nedbrenningen av Notre dame og så på et internasjonalt fransk programm der fransken delvis ble
oversatt i rasende fart og nærmest perfekte og trykkferdig til engelsk. Hvordan klarer man noe sånt?
Har ofte på spøk forsøkt å oversette norsk simultant til tysk men det har aldri lyktes meg lenger
enn noen få minutter. Kjenner tolken alle de vanlige vendinger og deres oversettelser til målspråket
utenat?
tysk? Ja, so sieht er aus - ? Ja, das passt zu ihm wie die Faust auf das Auge - ? Ja, das ist er,
wie er leibt und lebt? Ja, so kennt man ihn?
Hva gjør egentlig en simultantolk når den støtter på sånne vendinger? Følgte i går med hele den
nedbrenningen av Notre dame og så på et internasjonalt fransk programm der fransken delvis ble
oversatt i rasende fart og nærmest perfekte og trykkferdig til engelsk. Hvordan klarer man noe sånt?
Har ofte på spøk forsøkt å oversette norsk simultant til tysk men det har aldri lyktes meg lenger
enn noen få minutter. Kjenner tolken alle de vanlige vendinger og deres oversettelser til målspråket
utenat?
16.04.19 23:55, Mestermann 
"Han er gutten sin" eller "det er gutten sin" er et særegent språklig fenomen. Tilsvarende forbindelser kan dannes også med
andre ord, f.eks. "det er huset sitt" eller "det er læreren sin". Grammatikalsk gir denne konstruksjonen tilsynelatende ikke helt
mening, fordi "sin" jo viser til gutten. Men betydningen er jo som kjent ikke "han er sin egen gutt", bare at han er noe til kar, en
person som har fått til noe, flink, mao. et uttrykk for anerkjennelse. "Det var huset sitt!" betyr at det var et flott (stort) hus, og
"det var bilen sin!" betyr at bilen var stilig. Hvordan dette er oppstått, er det neppe noen som vet.
Forklaringen grammatikalsk er såvidt jeg husker at "sin" her står i ekstraposisjon til resten av setningen. Det anerkjennende
utsagnet "det er gutten!" er setningens egentlige innhold. I en setning som "det var gutten sin, det!" er både "sin" og det siste
"det" i såkalt ekstraposisjon. Slike konstruksjoner er typiske for norsk. Skriftlig dukker de først opp i Asbjørnsen og Moes
folkeeventyrsamlinger: "Jeg vil ta henne med meg, jeg". Den ekstra, etterstilte angivelsen av "jeg" er ikke nødvendig for
meningsinnholdet, men har funksjon dels av noe forsterkende og understrekende, dels som en muntliggjøring av utsagnet.
Hvordan det skal oversettes, kommer helt an på sammenhengen. "Det var huset sitt" kan oversettes med "so ein tolles Haus",
og "det var gutten sin" f.eks. med "braver Junge" el.l.
Å bli autorisert tolk er en høyt spesialisert utdannelse. Det er svært vanskelig. En tolk må både huske det som er blitt sagt og
oversette korrekt samtidig. Ikke alle egner seg til dette, det er nok en spesialbegavelse. Selv de beste tolker blir som regel
slitne etter en stund. Derfor er det vanlig at de er to som bytter på å oversette, f.eks. en halv time av gangen, dersom det er
lange møter og forhandlinger som skal oversettes. I Europaparlamentet er det derfor hele 245 fast ansatte tolker, og i tillegg
henter man inn frilansere ved behov. En simultanoversetter har forskjellige faglige teknikker, bl.a. må tolken kjenne til de fleste
slike idiomatiske vendinger i språket han eller hun tolker fra, og ha lært seg adekvate oversettelser av disse.
I hovedsak er det to tolkemetoder, konsekutivtolkning og simultantolkning. Ved konsekutivtolkning tolkes det som blir sagt i
avsnitt, ved at den eller de som snakker, holder en pause etter å ha snakket i noen minutter. I denne pausen oversetter tolken
det som er blitt sagt, og man går videre. Her kan tolken støtte seg på stenografiske notater og hukommelsesteknikk. Ved
simultantolkning (ofte kalt hvisketolkning) tolkes talestrømmen mens det snakkes. Det er som sagt svært vanskelig.
andre ord, f.eks. "det er huset sitt" eller "det er læreren sin". Grammatikalsk gir denne konstruksjonen tilsynelatende ikke helt
mening, fordi "sin" jo viser til gutten. Men betydningen er jo som kjent ikke "han er sin egen gutt", bare at han er noe til kar, en
person som har fått til noe, flink, mao. et uttrykk for anerkjennelse. "Det var huset sitt!" betyr at det var et flott (stort) hus, og
"det var bilen sin!" betyr at bilen var stilig. Hvordan dette er oppstått, er det neppe noen som vet.
Forklaringen grammatikalsk er såvidt jeg husker at "sin" her står i ekstraposisjon til resten av setningen. Det anerkjennende
utsagnet "det er gutten!" er setningens egentlige innhold. I en setning som "det var gutten sin, det!" er både "sin" og det siste
"det" i såkalt ekstraposisjon. Slike konstruksjoner er typiske for norsk. Skriftlig dukker de først opp i Asbjørnsen og Moes
folkeeventyrsamlinger: "Jeg vil ta henne med meg, jeg". Den ekstra, etterstilte angivelsen av "jeg" er ikke nødvendig for
meningsinnholdet, men har funksjon dels av noe forsterkende og understrekende, dels som en muntliggjøring av utsagnet.
Hvordan det skal oversettes, kommer helt an på sammenhengen. "Det var huset sitt" kan oversettes med "so ein tolles Haus",
og "det var gutten sin" f.eks. med "braver Junge" el.l.
Å bli autorisert tolk er en høyt spesialisert utdannelse. Det er svært vanskelig. En tolk må både huske det som er blitt sagt og
oversette korrekt samtidig. Ikke alle egner seg til dette, det er nok en spesialbegavelse. Selv de beste tolker blir som regel
slitne etter en stund. Derfor er det vanlig at de er to som bytter på å oversette, f.eks. en halv time av gangen, dersom det er
lange møter og forhandlinger som skal oversettes. I Europaparlamentet er det derfor hele 245 fast ansatte tolker, og i tillegg
henter man inn frilansere ved behov. En simultanoversetter har forskjellige faglige teknikker, bl.a. må tolken kjenne til de fleste
slike idiomatiske vendinger i språket han eller hun tolker fra, og ha lært seg adekvate oversettelser av disse.
I hovedsak er det to tolkemetoder, konsekutivtolkning og simultantolkning. Ved konsekutivtolkning tolkes det som blir sagt i
avsnitt, ved at den eller de som snakker, holder en pause etter å ha snakket i noen minutter. I denne pausen oversetter tolken
det som er blitt sagt, og man går videre. Her kan tolken støtte seg på stenografiske notater og hukommelsesteknikk. Ved
simultantolkning (ofte kalt hvisketolkning) tolkes talestrømmen mens det snakkes. Det er som sagt svært vanskelig.
17.04.19 08:01
Mange takk for meget interessant forklaring.
Faktisk tolket jeg det "å være sin" litt feil som forklaringen din viser.
Enklest blir det vel å oversette dette til tysk ved å betone tilsvarende: DAS nenne ich (mal) ein
Haus! DAS ist ein toller Junge! Det er vanskelig med en god oversettelse.
Jeg så en kort dansk reportasje om en navngjeten kvinnelig dansk-tysk tolk for en stund siden.
Hun tolket ifølge forklaringen din ikke simultant, men konsekutivt, da det ble fortalt, at
statsmininsteren Helmut Schmidt engang hadde reagert med et uvillig utrop som omtrent "Man muss doch
wohl noch ausreden dürfen" da han ble bedt om å ta et lite avbrekk i sin ustoppelige taleflom med
hensyn til tolken.
Det er meget imponerende å høre på gode simultantolker som den jeg lyttet til forleden sist. Dette
er språkbeherskelse på det ypperste.
Faktisk tolket jeg det "å være sin" litt feil som forklaringen din viser.
Enklest blir det vel å oversette dette til tysk ved å betone tilsvarende: DAS nenne ich (mal) ein
Haus! DAS ist ein toller Junge! Det er vanskelig med en god oversettelse.
Jeg så en kort dansk reportasje om en navngjeten kvinnelig dansk-tysk tolk for en stund siden.
Hun tolket ifølge forklaringen din ikke simultant, men konsekutivt, da det ble fortalt, at
statsmininsteren Helmut Schmidt engang hadde reagert med et uvillig utrop som omtrent "Man muss doch
wohl noch ausreden dürfen" da han ble bedt om å ta et lite avbrekk i sin ustoppelige taleflom med
hensyn til tolken.
Det er meget imponerende å høre på gode simultantolker som den jeg lyttet til forleden sist. Dette
er språkbeherskelse på det ypperste.