Direkt zum Seiteninhalt springen

Hei

kann mann si "Ich erinne mich an dich" eller må mann si "Ich erinnere mich an Sie"?

Takk

27.02.11 16:13, Rie no
Hei!

Det kjem litt an på situasjonen. Viss det er ein eldre person eller viss de er i ein formell samanhang, bør du alltid
bruke "Sie". Dette er hovudregelen. Viss både du og den du snakkar med er unge og i ein uformell samanhang,
kan du vurdere å bruke "du". Men i dømet du nyttar, verkar det som om de uansett er nye for kvarandre, og det
kan vera "tryggast" å halde seg til den høflege forma. Lytt elles til om samtalepartnaren inviterer til du-form. Lukke
til!

Rie

27.02.11 17:04
Ok,så begge setningene er gramatisk korrekte?

Takk.

27.02.11 17:08, Rie no
Oops! Eg las for fort/trudde det var ein trykkfeil: Det må vera "erinnere" båe stadene. Elles ok.

Rie

27.02.11 22:05
Det er ikke helt sant, hva du har skrivet Rie!
Man si til alle som er over 18 "Sie".

Bare til venner eller samtalepartnaren som inviterer deg til du-form eller de du kjenner privat, (privat sier man vanligvis også "du").

Bare folk som er litt eldre (kanskje over 50) de sier til hverandere også "Sie" (også viss de er nabo). Ikke alle gjør det så men en stor del.

Når du snakker med noen som er unger enn deg, kan du bare si "du" viss du vil. Bare hos arbeide er det litt annerledes, men for meg er det for vanskelig å forklare.
Viss en annen person er eldere enn deg må du vente at han sier, at du kann sier "du". Eller han begynner å sier "du", da kan du også sier "du".

Jeg håper jeg har ikke glemmt noen ting.

mvh T.

28.02.11 12:15, Rie no
Hei, T.!

Greitt med utdjuping. Som du er inne på, er det litt vanskeleg å forklare, men eg trur likevel vi meiner om lag det same.

Rie

28.02.11 13:47
"Man si til alle som er over 18 "Sie"."

Nei. Jeg er 21 og hvis noen er i samme aldersgruppa og situasjonen er ikke svært formelt, så sier jeg "du". Men en som er tydeligvis eldre enn jeg ville jeg si "Sie" til og forventer det samme av ham.

"Når du snakker med noen som er unger enn deg, kan du bare si "du" viss du vil. Bare hos arbeide er det litt annerledes, men for meg er det for vanskelig å forklare. "

Også feil. En 50-åring ville ikke automatisk si "du" til en som er 40.

28.02.11 13:50
Tillegg: "... og forventer det samme av ham. "
Men hvis den andre persjonen kunne være farfaren min, så er det greit hvis han sier "du" til meg, men det trenger han ikke. Omtrent. Litt vanskelig å forklare.

28.02.11 14:21, Geissler de
Enig med 13:47.
T. hevder flere ting som er direkte feil. I tillegg til det som allerede er rettet, vil
jeg også nevne et det slett ikke er en selvfølge at man vanligvis sier du i private
samenheng.

Noen eksempler:
- I huset der jeg bor er det åtte leiligheter. Bare til de som bor rett overfor oss sier
jeg "du", ellers bruker jeg "Sie", selv om flere av dem er i min generasjon (30-40).
- Alle som bor rundt huset jeg vokste opp i og som har kjent meg siden jeg var et lite
barn sier fremdeles "du" til meg, selv om jeg er en godt voksen mann nå. Men var de voksen
allerede den gang, dvs. sa jeg "Sie" til dem som barn, gjør jeg det selvsagt fortsatt.
Dette gjelder også venners foreldre.

28.02.11 16:18, Rie no
Hoi! Her vart det mange kategoriske meiningar! Eg prøver å oppsummere/konkludere:

-Alder kan vera ei rettesnor, men er det slett ikkje støtt.
-Ulike personar i same alder kan ha ulike forventingar om du-form/Sie-form.
-Formell/uformell samanhang står "over" alder.
-Naboskap kan vera nære eller formelle; dei treng slett ikkje vera "private".
-Synsing, føling, magekjensle og erfaring basert på grunnviten om tysk kultur og høfleg tiltale kan ein koma langt
med. Ikkje så ulikt det eg skreiv i går kl. 16.13...?

Interessant at mange har så klare formeiningar om emnet, som eg ved mange høve har opplevd inkonsekvent og
overraskande og i ein endringsprosess (i alle fall på somme område).

Rie

P.S.: Sjølv om eg blir tilbode eit "du" av ein eldre person, kan eg ha mine grunnar til å ville avslå dette. Då byrjar
kommunikasjonsnivået å bli spennande! ;)

28.02.11 23:02, Mestermann no
Mm. Dette viser iallfall at man som utlending som lærer tysk, gjør godt i å holde seg på den sikre siden, inntil man
utvikler deler av den magefølelsen Rie beskriver, og holde seg til Sie/Ihnen overfor dem man ikke kjenner godt.
Riktignok synes jeg at man i Tyskland er blitt litt mer laid-back på dette i de siste årene; det er f.eks. ikke lenger
uvanlig i Berlin at betjeningen sier "du" til kundene, og da kan man selvsagt svare med et du.

For en nordmann er det naturlig å sammenligne med situasjonen for 50 år siden, da det ennå var vanlig at man var
De's, selv med naboene i et borettslag, eller med kolleger. Etter hvert sluttet man med det, men holdt seg til du-
formen + etternavn: "Du, fru Karlsen", "Du, Pettersen", mens det de siste to-tre tiårene er blitt vanligst å tiltale sine
naboer og kolleger med fornavn.

28.02.11 23:45
27.02.11 22:05
Jeg er ikke enig med forklaring av Geisler. Hos oss er det i hvart fall mere så som jeg har forklart Sie og du form.
Enig med Mestermann

mvh T.

01.03.11 00:52
Nei T, det som ble rettet av 13:47 er feil for omtrent 99,9% av menneskene som er vokst opp i Tyskland. 18 er ingen grense mellom Du og Sie og bare aldersdifferansen er ikke noe kriterium heller.

01.03.11 03:55, Mestermann no
Jeg tror vi skal være forsiktige med å proklamere noe alt for kategorisk her, som f.eks. å kunngjøre hva som blir feil
for 99,9% av dem som er vokst opp i Tyskland. Den statistikken skulle jeg likt å se! :-)

Jeg tror at det beste man kan si om bruken av du/Sie er at den åpenbart er på glid, og har vært det en god stund.
Som nordmann har jeg vært opptatt av dette de siste 25 årene, fordi bruken av De ikke har vært allmenn hos oss på
iallfall én generasjon. Derfor merker man seg bruken av honorifikum på et fremmedspråk temmelig nøye, for ikke å
gjøre (alt for store) sosiale tabber. Jeg tror ikke jeg tar feil om jeg sier at det i Tyskland er blitt vanligere å bli tiltalt
med "du" umiddelbart av andre voksne, i mange slags situasjoner, enn det var for 20-25 år siden, selv om dette
selvsagt varierer svært, både geografisk og etter sosial sammenheng. Dessuten virker det som om skrittet fra det
innledende "Sie" til det senere "du" generelt er blitt mye kortere å ta. Sekstiåttergenerasjonen, som jo la vekt på
nedbygging av formaliteter, er jo i ferd med å bli ærverdige pensjonister. 8-)

Når alt det er sagt, mener jeg samtidig at denne prosessen langt fra er kommet så langt at jeg ville anbefale
nordmenn som lærer tysk å bruke du-formen uten videre overfor folk man ikke kjenner godt, eller folk man kjenner
bedre, men som ikke har tilbudt en å bli dus. Det tryggeste er nok å holde seg til Sie.

For dem som lærer tysk, er en god, gammel tommelfingerregel stadig vekk denne: Er du på Sie-form med en annen
person, som du omgås temmelig ofte, skal du allikevel vente med å si "du" inntil én av dere, vanligvis den som er
eldst, eller damen, hvis du selv er mann, foreslår å bli dus. Dette magiske øyeblikk inntreffer gjerne under hyggelige
sosiale omstendigheter, med noe i glasset, slik at man kan skåle dus, hvorunder den som har foreslått å bli dus, sier:
"Also, Knut, ich heisse Peter," (som om man ikke visste det) og man selv svarer, mens man skåler: "Peter, ich heisse
Knut." Jeg har selv opplevd dette utallige ganger, og det føles like eksotisk hver gang! Men Gud nåde deg hvis du i
ettertid - f.eks. hvis du ikke på noen år har sett vedkommende - skulle komme til å glemme at dere er blitt dus, og
automatisk sier "Sie", for å være på den sikre siden. Da kommer det, sikkert som aspargesen om våren, litt skarpt:
"Ich glaube, wir sind das letzte Mal beim Du geblieben!"

Akk ja, det er ikke så lett. Vi nordmenn får trøste oss med tenke på Nansen og Johansen, som etter å ha tilbragt
månedsvis i samme sovepose i forsøket på å nå Nordpolen, på julaften 1895 ble dus under steinhella på Novaja
Semlja, der de overvintret i isødet. Utenfor hylte snestormen, og der lå de, da Nansen, i anledning dagen, uttalte de
nådige ord: "Skal vi ikke være dus, Johansen?" "Jo, takk," sa Johansen ut i mørket, "det ville vært en ære." - "Ja, altså,
Johansen, jeg heter Fridtjof," sa Nansen. - "Fridtjof," sa Johansen, "jeg heter Hjalmar." Derpå tok de seg formodentlig
en tår med tran og fortsatte med å vente på våren. Vi får vel fastslå at formene heldigvis er blitt litt slakkere siden
dengang.

01.03.11 08:36, Geissler de
Mestermann har nok rett når han sier at bruken er på glid, men det er ikke så opplagt at
det alltid glir i én retning.

Da jeg studerte japansk på 90-tallet, ble studentene ganske snart dus med stipendiatene og
lektorene, dog ikke med professorene (også de førstnevnte tiltalte vi på begynnelsen med
"Sie", selv om flere av dem bare var noen år eldre enn vi).
Da jeg ble lektor ved samme institutt tidlig på 2000-tallet, oppmuntret jeg faktisk
studentene til å tiltale meg med "du", men gjorde de det? Noen få, men de fleste holdt
faktisk fast ved "Sie".

Ett ord til til T.: Jeg vet ikke hvor du kommer fra, men uansett er jeg sikker på at det
ikke finnes noen faste aldersgrenser for du/Sie noen steder i Tyskland. Når det gjelder
detmed naboer, så gårdet ganske tydelig frem av innlegget mitt at det jeg beskriver ikke
er en regel, men mine erfaringer, og at det ikke er selvfølgelig at privat omgang medfører
bruken av "du".

01.03.11 10:39
I woissch no.
Im Briefwechsel mit meinen Freunden in Süddeutschland wurde
um 1960 Du und Dich großgeschrieben, so etwas zwischen du und Sie.
" Wenn Du nach .... "
Oddy

01.03.11 12:00
Die Grossschreibung von du als Anrede ist eine Sache der Rechtschreibung; und erst mit der neuen Rechtschreibreform wurde sowohl Gross- als auch Kleinschreibung ermoeglicht.