Direkt zum Seiteninhalt springen

Hei til alle sammen, jeg pröver aa spörre paa norsk: paa norsk er det jo mulig aa bruke hanskjönn artikkel istendenfor hunskjönn. Dvs. Solen istedenfor sola. Men finnes en regle naar nordmen bruker den ene eller den andre? Jeg tror at de fleste foretrekker for eksempel solen og paa den andre side stranda. Sola og stranden brukes sjeldener. Forstaar dere spörsmaalet mitt?

13.03.16 17:34, Mestermann no
Ja, forstår spørsmålet, men det finnes ikke noen regel for dette.

Om du velger å bruke a-endelser på hunkjønnsord på bokmål, og hvor mange av hunkjønnsordene du vil bruke
dem på, er dels noe som reflekterer din dialekt og sosiale tilhørighet, dels er det skriftlig et spørsmål om stil og
om hva du foretrekker. Mange vil variere formene mens de snakker, men når man skriver skal man helst forsøke å
være mest mulig konsekvent.

Det finnes såvidt jeg vet ikke noen holdbar oversikt over hvilke former som brukes mest. Det vil dessuten variere
fra sted til sted og miljø til miljø.

Situasjonen reflekterer at vi historisk har flere rettskrivninger:

I det moderate bokmålet/riksmålet er det entydig flere en-endelser på ord av hunkjønn (eller felleskjønn, som man
tidligere disse ordene), men det er fullt mulig å bruke a-endelser der man synes det måtte passe av hensyn til stil
eller innhold. Det er noen få ord der ordboken angir at a-endelser er normen, og det er typisk rurale ord som kua,
jenta, hytta osv., men i f.eks. Bergen er det vanlig å bruke en-endelser konsekvent også på slike ord.

I det noe mer radikale bokmålet, skolebokmålet, brukes flere a-endelser, og her anbefaler ordlistene a-endelse
som eneste form på flere ord, mens en lang rekke nå er gjort valgfrie.

I det såkalte samnorsk, som skal være en overgang mellom bokmål og nynorsk, brukes bare a-endelser på
hunkjønnsord, og det gjør det selvsagt også på nynorsk.

De språkhistoriske årsakene til at det er slik - i et så lite språk - er nokså komplekse, og jeg lar dem ligge her. Jeg
håper du har fått svar på spørsmålet ditt.

PS, til en annen gang: Det er hankjønn og hunkjønn (ikke hanskjønn og hunskjønn).

13.03.16 17:58
Tusen takk Mestermann, det var kjempe interesant til å lese. Jeg har i hvert fall skjønt at jeg har stort sett fritt valg. Da tar jeg det bare som det er og håper at jeg velger mest mulig det hva som blir mest brukt. Synes det er gøy med norsk og jeg har alltid lyst til å utvide det, selv om jeg er tilbake til Tyskland. Derfor hjertelig takk for forklaringen.

Nicole

14.03.16 17:48
Jada, vi vingler i vei. For egen del bruker jeg f.eks. både "sola" og "solen", men jeg sier aldri "ei sol", bare "en sol". Denne miksen av kjønnsvariasjon kan dermed godt skje i en enkelt setning - jeg både sier og skriver "Da kom det en ku, men det var ikke den samme kua som vi hadde sett før." Når det gjelder f.eks. "øy", er jeg derimot helt konsekvent: "En øy - øya".

Hvorfor det er blitt slik? Tja ....
Som Mestermann er inne på, er det imidlertid noen forholdsvis få ord hvor mange av som vanligvis unngår hunnkjønn, likevel (noen ganger) bruker a-form.

((Men, Mestermann, hvorfor "jenta" brukes til å eksemplifisere "rurale" ord, kan en jo lure litt på. "Budeie", derimot ...))

14.03.16 18:16, Mestermann no
Ja, "jente" er kanskje ikke noe ord vi idag ser som ruralt, men opprinnelig var det et særnorsk ord som ble brukt
på landet og blant allmuen, men ikke blant de dannede, som mest skrev pige eller (sa) pike. Men allerede
Wergeland bruker det som nasjonalt markørord, og vel og merke med a-endelse: "Han havde havt den fornøjelse
at styre gjenta (i dansen)".

Wergeland var ellers tidlig ute med å bruke a-endelser i visse sammenhenger, som i dette morsomme, lille
oppfordringsdiktet til allmuen, hvor alkoholmisbruket i vide kretser til og med overskred Wergelands eget:

Væk med fylla!
Boka, men ikke Flaska paa Hylla!

:-)