Heinzelnisse

Han er fra Trondheim og snakker trøndersk, nærmere bestemt bytrøndersk, altså den dialekten som snakkes i
Trondheim by. Innenfor bytrøndersk talemål finnes det - som i de andre store byene - flere varianter. Valen snakker
vel nokså nært det som gjerne kalles "fintrøndersk", altså et nokså bokmålsnært trøndersk. Det er altså først og
fremst tonefallet (språkmelodien) og uttalen av visse lyder som "tj" i stedet for "t" som signaliserer at han er
trønder, samt visse ord: Han sier for eksempel "æ" og ikke "jæi" (som i Oslo) eller "jei" (som er den mest
"fintrønderske" uttalen av pronomenet).

Legg for øvrig merke til at det er betydningsforskjell mellom uttale (Aussprache) og uttalelse (Erklärung, Aussage).

Det vil bare ingen ende ta med feilene :-(
Åkkesom mange takk for forklaringen. Da er trøndersk eller den måten han uttaler seg på ("Æ") den kanskje klareste uttalemåten i hele Norge :-).

Hehe, jeg vil nok anta at hvis du snakket med en av mine slektninger i Trondheim, ville du få et helt annet inntrykk
av "den klareste uttalen" i hele Norge... De snakker nemlig et trøndersk som er mye vanskeligere å forstå, med
langt flere dialektale særegenheter og lyder. Selv for andre nordmenn kan skikkelig bredt trøndersk være vanskelig
å skjønne.

Snorre Valen snakker svært tydelig, med modulert og bevisst stemmebruk. Han er da også sanger på fritiden, og
sang som gutt i Nidarosdomens guttekor. Dessuten velger han, som nevnt, ord som ligger svært nær
bokmålsnormalen og med få erketrønderske trekk. Det gjør ham lettere å forstå.

Tilsvarende vil en person som snakker en variant oslodialekt kunne uttale alle ordene i "takk skal du ha", men han
kan også tenkes å si "takk skarruha" eller bare "takkskra" (og noen takker ikke i det hele tatt, men bare ser dumt
på deg).

Det kjente artistduoen Knutsen og Ludvigsen (Øystein Dolmen (1947-) og Gustav Lorentzen (1947-2010)) var
begge fra Trondheim. De spilte bevisst på de innbyrdes forskjellene innen bydialekten i Trondheim. Ludvigsen
snakket "pent" trøndersk, omtrent slik som Snorre Valen, mens Knutsen snakket mer typisk bredt. Det reflekterte
også deres forskjellige familie- og oppvekstbakgrunner i Trondheim.

Her et klipp som skulle illustrere hvordan Øystein Dolmen, alias "Knutsen", her alias alias "Feskhandler Thorske"
snakket trøndersk, og ett klipp som viser de to som snakker (og synger) sammen. Når de snakker hører man
forskjellene:

https://www.youtube.com/watch?v=JXNy-uLPE6c
https://www.youtube.com/watch?v=2pbzge-ApAA

Til sist et klipp fra en annen del av Trøndelag, der trønderdialekten nærmest er helt ugjennomtrengelig for
utenforstående:

https://www.youtube.com/watch?v=62Xgnx0oy-Q

Sant nok. Dette klinger jo litt annerledes.

Men den måten han Valen snakker på virker veldig kjent og klart for meg med ord son æ(g), sjøl og ellers en ikke for dialektalt uttale selv om det blir "avskaffa" istedenfor "avskaffet". Skarrer ikke - det blir føhjt, ikke førrchhht - , men ruller heller ikke overdrevent.

Vel, vel...når alt kommer til alt så dreier det seg jo sannsynligvis bare om det som man er mest kjent og vant med fra barndommen.

Det blir fullstendig undervurdert hvor mye det kan ha å si for å føle seg trygg eller hjemme, tror jeg.

Men også det er sannsynligvis avhengig av hvordan man har hatt det og opplevd det i den alderen man lærer seg et språk. Godt mulig noen nettopp ikke fordrar en spesiell dialekt fordi de ikke har gode minner om den tiden.

Ja, dialekter er ofte knyttet til personlige følelser, så vel positive som negative.

I Norge står dialektbruken i en særstilling, fordi det rådende syn svært lenge har vært at man skal bruke sin egen
dialekt også andre steder enn der man kommer fra - ja, til og med i offisielle sammenhenger, som f.eks. i en
politikerdebatt. Det er ikke noe galt i dette, men det setter de to skriftspråkene under et visst press som
noenlunde enhetlige systemer. Tanken er at man skal snakke dialekten sin, men skrive bokmål eller nynorsk.
Erfaringen viser at folk i stedet skriver mer og mer slik de snakker - og i Norge kan det som kjent være ytterst
forskjellig. Spesielt utsatt er nok nynorsken, noe som kan synes paradoksalt, idet den jo skal være det
skriftspråket som står de landlige dialektene nærmest.

Det finnes heller ingen virkelig standarduttale av hverken nynorsk eller bokmål, bortsett fra noen få lyder samt
tonemene (på bokmål og dels på nynorsk). Når en nyhetsoppleser fra Nord-Tyskland leser meldingene i
Tagesschau, lyder det naturligvis annerledes enn når en nyhetsoppleser fra Bayern leser dem. Melodi og uttale av
visse lyder vil være forskjellige - men det er den samme teksten de leser. Det samme vil være tilfelle om to
nyhetsopplesere fra Sør- eller Nord-Norge leser den samme meldingen på bokmål i Dagsrevyen. Avstanden
mellom skrift- og talemål kan imidlertid være svært stor i Norge. Derfor synes mange som lærer norsk at det ofte
er vanskelig å forstå hva folk sier, idet det slett ikke alltid ligner på det de har lært ved hjelp av norskboken.
(Trøsten kan være at det heller ikke er så enkelt for en utlending i Tyskland.)

Her i forumet kan vi naturlig nok ikke høre hverandre snakke. Vi må for det meste holde oss til å forklare hva som
er korrekt skriftlig, hvv. på bokmål eller nynorsk. Dessverre er det ikke så mange faste nynorskbrukere her, så det
blir mest bokmål, men det er også det språket de fleste utlendinger velger å lære. Når vi til kjedsommelighet
pukker på at noe enten
- tilhører den andre språkformen, eller
- er dialekt, eller
- ikke er korrekt skriftlig eller god skriftlig stil,
så er det på grunn av de naturlige begrensningene forumet har. Det er og blir skriftlig, og vi må forholde oss til hva
som er riktig på de to skriftspråkene. Det er den beste og jeg tror også den mest konstruktive hjelpen vi kan gi. Å
knekke de mange dialektkodene blir opp til den enkelte.