Direkt zum Seiteninhalt springen

Hei, kjenner dere leken "Ich pakke meinen Koffer..." Hva heter den på norsk?
Også "Jeg pakker kofferten min...?"

Hilsener Nicole

21.09.17 12:00, Mestermann no
På norsk heter den tilsvarende leken "Mitt skip er lastet med...":

Nr. 1: "Mitt skip er lastet med appelsiner."
Nr. 2: "Mitt skip er lastet med appelsiner og sko."
Nr. 3: "Mitt skip er lastet med appelsiner og sko og biler."
Nr. 4: "Mitt skip er lastet med appelsiner og sko og biler og en søppelkasse."
Osv.

En lignende lek, kanskje for litt større barn, er "Da jeg var i teselskap hos keiseren":
Nr. 1. "Da jeg var i teselskap hos keiseren møtte jeg Donald Trump."
Nr. 2: "Da jeg var i teselskap hos keiseren møtte jeg Donald Trump og Rihanna."
Nr. 3: "Da jeg var i teselskap hos keiseren møtte jeg Donald Trump og Rihanna og kronprins Haakon"
Osv.

21.09.17 12:10
Det er nok ikke tilfeldig at den leken har et maritimt tilsnitt i en gammel sjøfartsnasjon som Norge. :-)

21.09.17 12:19
Jeg har nettopp tenkt meg akkurat det samme. Takk for svarene. Nicole

21.09.17 12:23, Mestermann no
Hva de voksne gjør speiler seg jo i barnas lek. Et klassisk eksempel er den mest kjente elle-reglen av dem alle,
nemlig "Elle-melle". Det finnes dem som mener at denne er så eldgammel at den speiler den såkalte leidangen i
høymiddelalderens Norge, altså at de fri storbøndene var forpliktet til å bemanne skip for krig. Hvis en ung mann
var uheldig, ble han den som loddet falt på, og måtte bli med for å ro skip - da satt man to og to i spann på
toftene, rygg ved rygg:

Elle, melle,
deg fortelle:
Skipet går
ut i år.
Rygg i rand
to i spann.
Snipp snapp snute
- du er ute!

(Men det er bare en teori).

21.09.17 12:50
I Aquas lille språklige i Tønsbergs blad tirsdag 9. juli 2013, står det en forklaring på hva ordene i denne regla kan
bety, eller peke tilbake til. Reglen settes her inn i en historisk sammenheng. Vi skal da tilbake til leidangtiden i
Norge i siste halvdel av 900-tallet.

«Kong Håkon den Gode (år 955 e. Kr.) organiserte et forsvarssystem med det som kaltes leidang. Over hele
landet, langsmed sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, skulle landet deles inn i områder, såkalte
skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et
visst antall årer. Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer.

Leidang innebar en plikt til å utstyre og vedlikeholde dette seilskipet (et krigsskip) med menn. Disse skulle
forsvare landet mot inntrengere og kunne brukes i sjømilitære operasjoner. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til
å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet.
Mennene ble da kalt til dåd for å forsvare Norge.

Når folk skulle varsles om fare, ble det tent ild på vetene (vardene). En vete var en forberedt bålplass som ble
brukt for å varsle ufred. I mangel av teknologisk utstyr og mobiltelefoner som vi har i dag, brukte man det som
folk kunne se lett over lange avstander; man tente opp bål på lett synlige topper i terrenget. Dette fortalte folk at
det var fare på ferde, det var et varsel om at noe viktig skulle skje eller var i ferd med å skje.

En vete er altså en del av et systematisk varslingssystem som er basert på lyssignaler. I Norge var dette brukt
allerede i jernalderen. Når ufred truet så ble bålplassene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent
slik at meldinger kunne sendes over store distanser.

Elle melle= ild på vetene (vardene, bålplassene)
Deg fortelle= dette gir deg et varsel
Skipet går ut i år = leidangskipet skal ut i år
Rygg i rand, to i spann = når man rodde satt man to og to på rekke og rad
Snipp, snapp, snute = dette kan bety et helt år på en dobbeltsidig primstav

En primstav er en stokk med merker på, som fungerer som en kalender. Hver side markerer et halvt år fra en
ende (snipp) til neste (snapp) og tilbake til den første enden (snute).

Kanskje man måtte ut i leidangtjeneste et helt år?
Hvordan ble man valgt ut til å gjøre tjeneste?
Kanskje ellet man?»

22.09.17 01:36, Mestermann no
Ja, dette er sånt som gjør det fascinerende å interessere seg for språk.

Om enn teorien om reglens opphav naturlig nok ikke entydig kan bevises, grunnet mangel på skriftlige kilder, er
det fascinerende å tenke på at det tusenårige minnet om leidangen kan ha overlevd i norske barns høytidelige
elle-regle, fra generasjon til generasjon, helt frem til den dag i dag. Et belegg for at det kan tenkes å være slik, er
at akkurat denne reglen (elle-melle, deg fortelle) eksisterer i noenlunde lik form over hele landet, mens andre
regler er preget av lokale forhold, som denne, fra Oslo:

Ellinga, vellinga, Vat'landsguten
slo til kjerringa midt på truten!
Det skal du ha, ditt stygge troll,
fordi du ikke kunne telle til tolv!
En-to-tre-fir'-fem-seks-sju-ått'-ni-ti-el've-tolv!

Både begrepet "Vat'landsguten" (en gutt fra strøket Vaterland i Oslo, altså eg. "Vaterlandsgutten") og "midt på
truten" peker på Oslo som opphav, og er sikkert ikke eldre enn 1600-tallet, da Vaterland ble bebygd. "Elle, melle,
deg fortelle" er utvilsomt eldre. For øvrig tror jeg ikke at "elle melle" betyr "ild på vetene", men "elde melde" (slik
uttalen av reglen er på mange dialekter) altså: "elden (ilden) melde".

Et annet argument som taler for at "elle, melle" er den eldste og grunnleggende elle-ramsen, er at selve verbet
som generisk begrep, "å elle", (altså ved hjelp av en ramse å peke ut én deltager), er hentet fra første ord i akkurat
denne reglen. Det er morsomt å tenke på at når barn i dag skal leke sisten og peke ut f.eks. "den som skal stå" og
sier "elle melle", så tenner de samtidig en språklig varde fra tusen år tilbake.