Direkt zum Seiteninhalt springen

Kan man på norsk egentlig bruke "når det kommer til" i samme betydning som på engelsk
"when it comes to"?

Mener å huske at det går an. Når det gjelder spørsmål om fred eller krig, så..." = "Når
det kommer til spørsmål om fred eller krig, da..."

?

17.10.18 08:02
Ja :) -Tutankoopa

17.10.18 15:11
Mange takk.

Når det kommer til stykket, da er vel engelsk og norsk nesten like beslektete som tysk og norsk.

18.10.18 04:08, Mestermann no
Selv om engelsk og norsk er nært beslektet, er engelsk og norsk fjernere beslektet enn tysk og norsk, iallfall etter
vokabularet, som er det man pleier å bedømme slike slektskap etter. Et norsk kjøleskap er et tysk Kühlschrank, og
ikke en refigerator. En norsk lungebetennelse er en tysk Lungenentzündung, og ikke en Pneumonia, og så videre.
Det er langt større innslag av gresk, latin, normannisk, fransk og keltisk i engelsk enn i tysk og norsk. Engelsk
bruker oftest, etter romansk mønster, gerundium for å uttrykke handling; det gjør vi sjelden på norsk og tysk.

Derimot er rekkefølgen i syntaksen ofte mer sammenfallende på engelsk og norsk, enn på norsk og tysk eller på
tysk og engelsk. Det gir nordmenn en fordel når de skal lære engelsk, men det gjør også at vi ofte overser hvor
forskjellige engelsk og norsk faktisk er.

Kulturelt har Norge vært overveiende angelsaksisk orientert i lang tid. Derfor har mange ord og vendinger fra
engelsk blitt lånt inn i norsk, direkte oversatt. "When it comes to"/"når det kommer til" er et godt eksempel;
tidligere ville man nok oftere sagt "når det gjelder".

18.10.18 08:27
Mange takk. Jeg visste ikke at det var ordforrådet det hovedsaklig gikk ut på å måle
språklig beslektedhed. Jeg trodde selve strukturen var minst like viktig. Akkurat når vi
tenker på engelsken er jo nesten halve ordforrådet av romersk opphav mens grammatikken
miner lite på latinsk. Latinsk og engelsk prædikativt gerundium ville jeg nok aldri sett i
sammenheng.

Norsk kom vel under angelsaksisk innflytelse ikke før etter at den andre verdenskrigen
hadde tatt slutt?

18.10.18 12:40, Mestermann no
Lenge før det. Norge er en sjøfartsnasjon, og hadde lenge verdens tredje største handelsflåte. Å være sjømann var
med andre ord et svært vanlig yrke. Det internasjonale sjømannslingoet var engelsk. Sjøfolkene bragte med seg
en mengde engelske ord, uttrykk og vendinger inn i norsk, og ikke bare sjømannsuttrykk. Englandsfarten og
handelen med England var dessuten svært stor, og Storbritiannia var det viktigste eksportmarkedet. Fra den lange
norskekysten er det kort vei til England.

Dertil kommer at svært mange nordmenn emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Også gjennom kontakten med dem
kom mange engelske ord og vendinger inn i norsk, enten ved at enkelte emigranter vendte tilbake, eller via besøk
og brev. Endelig var norsk alliansepolitikk britiskorientert iallfall fra 1905 og fremover, og den nye, norske
kongefamilien etter unionsoppløsningen var halvt britisk. Så den angelsaksiske innflytelsen var stor allerede før
krigen (merkbart større enn i f.eks. Sverige), men har nok eskalert ytterligere etter 1945 – i Norge som over alt
ellers.

18.10.18 13:55
Legg merke til, 15:11, at det ikke heter beslektethed med d, men med t. Alle ord av denne typen, som kjærlighet,
nøysomhet osv., ender på t. Beslektethet er dessuten et rart ord. Mer idiomatisk er slektskap.

20.10.18 13:42
Dankeschön! At tysk og norsk er så beslektete skyldes vel i stor grad at nordmennene for
det meste avstammer sentraleuropeerne og dermed hovedsaklig tyskerne?
Så det har sikkert en gang før i tiden vært et felles mål.
Så rart og synd at språk utvikler seg fra hverandre med tid og stund. Den eldre innfødte
befolkningen i Norge, samene, avstammer jo Asiaterne. Også deres mål har jo forandret seg
over tid sånn at det nå antakelig finnes omtrent seks varianter samisk som til dels er så
forskjellige at samene med de mest ulike varianter ikke forstår hverandre lenger.
Men smått om sen kommer jo alt dette til å ha forsvunnet helt. Samisk, norsk, tysk...dette
er jo alt eksotiske språk snakket av et bittelite mindretall folk regnet i
verdensmålestokk. Bare under et halvt promille av hele verden har en tilknytning til
norsk. Og selv tysk kan jo bare omtrent ett prosent av verdens befolkningen. Sammenlignet
med engelsk som blir da talt av fem milliarder mennesker helt ubetydelige språk.

22.10.18 03:33, Mestermann no
At norsk og tysk er så nært beslektet, skyldes ikke at nordmennene "nedstammer" fra hovedsakelig tyskere eller
sentraleuropeere. Det er en grov forenkling. For å si det (litt) mindre forenklet: De folkegruppene som i dag taler
germanske språk har et felles opphav som talte såkalt proto-germansk, men dette ligger så langt tilbake i tiden
(inntil ca. 750 f.Kr.) at det ikke gir mening å snakke om "nordmenn", "tyskere", "nederlendere", "sentraleuropeere"
osv. Dette språket delte seg i tre grener: øst-, vest- og nordgermanske språk, som med tiden ikke lenger var
innbyrdes forståelige. Dagens tysk er et vestgermansk språk, mens norsk er et nordgermansk språk. De språkene
som ble talt i hhv. Norge og Tyskland rundt år 1200 e.Kr. var mer forskjellige fra hverandre enn dagens tysk og
norsk.

Mange av de store likhetene mellom dagens norsk og tysk skyldes påvirkning i senere tid enn dette, gjennom
handel, innvandring og kulturell og intellektuell utveksling. I denne tiden kommer de fleste tyske lånordene inn i
norsk og dansk, og en god del språklig sedvane blir dannet etter tysk (men også nederlandsk og engelsk)
mønster.

Det finnes også ord som ikke er innlånt, men som allikevel ligner, som husHaus, sønnSohn, mann/Mann osv.
Disse ordene har felles, eldre røtter i protogermansk.

Når det gjelder samisk, så deles den samiske språkgruppe i elleve forskjellige språk, hvorav flere ikke er
innbyrdes forståelig. Samisk er NB ikke et "asiatisk" språk, og samene er ikke "asiater". Samiske språk tilhører
den finno-ugriske språkgruppen og er således beslektet med finsk, estisk og ungarsk. Samefolket innvandret til
de nordlige delene av Norden på et ikke avklart tidspunkt, men iallfall før vår tidsregning. På denne tiden var det
liten eller ingen annen bosetning i disse områdene, slik at det ikke er riktig å si at samene er den eldre, innfødte
befolkningen i Norge. Antageligvis ble landet befolket av nordgermanere sørfra, og finno-ugrere nordøstfra. Med
tiden trengte førstnevnte gruppe nordover og fortrengte eller tiltvang seg plass ved siden av den samiske
befolkningen. Det er bl.a. på dette grunnlaget at samene har status som urbefolkning.

Dine spådommer om språkenes fremtid er det vanskelig å være helt enig i. Det tales mellom 6 og 7.500 språk i
verden i dag. Det største er uten sammenligning mandarin, som tales av over en milliard mennesker. Det nest
største er spansk, som tales av over 400 millioner. Engelsk kommer først på tredjeplass, med 350 millioner som
har det som morsmål. Men engelsk forstås og snakkes i (høyst) varierende grad av ytterligere 500 millioner
mennesker, og er derfor det største lingua franca i verden. Det fjerde største språket er hindi, og på de neste
plassene følger arabisk (men arabisk faller i svært forskjellige varianter mellom landene), deretter portugisisk,
bengali, russisk, japansk og punjabi. Tysk ligger ganske godt an, som det ellevte største språk i verden. De aller
fleste andre er langt mindre; norsk er ikke engang med på listen over de 100 største.

Det er vanskelig å spå om språkutvikling, fordi den avhenger av så mange ukjente faktorer og fordi den skjer over
svært lang tid. Generelt kan man si at alle språk blir påvirket av hverandre, og de mindre språkene mest av de
større. Men det eksisterer også betydelige barrierer som hindrer fullstendig assimilasjon og sammensmeltning.

Den enkleste og viktigste er sedvanen eller tregheten. Det er ikke lett å lære nye språk, og vi følger helst de
mønstrene vi lærte som barn. Derfor kan ikke en nasjon "bytte språk" uten videre, utviklingen går mye
langsommere og tar generasjoner. Avstanden mellom de største språkene er svært stor. Til dette kommer det
språklige arvegodset i form av enkeltspråkets litteratur, teknologiske og vitenskapelige terminologier, politisk
språk osv., og ikke minst språkene som nasjonale kjennemerker. Mange små språk har derfor vist seg
forbausende motstandsdyktige. Et godt eksempel her er samisk, som lever i beste velgående den dag i dag, til
tross for iherdige og systematiske fornorskningsforsøk gjennom lang tid.

Hvis man legger rene tallsammenligninger til grunn er det klart at samisk er et bitte lite språk, og norsk er heller
ikke stort. Men fem millioner mennesker er ganske mange mennesker, slik at man regner at norsk står relativt
sterkt, tross alt. Språk er i høy grad et lokalt samfunnsfenomen. Hvis en tysker slår seg ned i en liten, norsk bygd
der ingen andre snakker tysk, men bare norsk, er det han som snakker det "eksotiske" eller det "lille" språket.
Har bygda 1000 innbyggere utgjør han en minoritet på bare én promille. Han kan selvsagt peke på at hans språk
"egentlig" er "det største", men det betyr jo ingen ting i den bygda: Hic Rhodus, hic salta!

For 2000 år siden ville det vært lett å spå at hele verden etter hvert kom til å tale latin, men slik gikk det jo ikke. Av
latinen er bare rester tilbake. Om vi om 2000 år alle sammen snakker kinesisk eller engelsk, er derfor umulig å
mene noe om med sikkerhet. Det man kan anta, er at utviklingen med å kunne et språk nr. 2 godt, i den nærmeste
tid vil fortsette, og at påvirkningen fra andrespråket (f.eks. engelsk) og fra andre store språk vil eskalere, men
neppe med det første ta over for dagens nasjonal- og kulturspråk.

Et interessant fenomen når det gjelder engelsk som lingua franca, er at engelsk nå finnes i så mange lokale
varianter at de etter hvert begynner å bli innbyrdes uforståelige. F.eks. er de østasiatiske variantene, f.eks.
kinesisk business-engelsk, vanskelige å forstå, ikke bare pga. uttalen men også pga. eiendommelige syntaktiske
og grammatikalske særegenheter. Man kan kanskje si at nye språk er i ferd med å dannes på basis av engelsk, så
forskjellige at de ikke lenger kan kalles dialekter eller nasjonale variasjoner, men helt nye språk.