Heinzelnisse

Det er ofte lett å høre på en aksent hvilket land den som snakker kommer fra. Det gjelder vel også hvis du hører
en franskmann eller amerikaner snakke tysk.

For tysk er det tonefallet og uttalen av endel konsonanter som røper hvor den som snakker, kommer fra. Det er
vanlig på tysk at man f.eks. vokaliserer enkelte konsonanter: "hier" blir ikke uttalt "hir", men omtrent som "hi-eh",
Mutter blir ikke uttalt "motter", men "mott-ah" osv. Dette gjentar seg da på norsk: "venter" blir til "ventah" osv.

Bestemte lyder på norsk uttales annerledes enn på tysk, som u og y og æ. De er ofte vanskelige å få til for
utlendinger. En tysker vil gjerne si "o" for "u", og "ü" for u eller y, og en slags äh-lyd for æ.

Norsk har for det meste to tonelag, såkalte tonemer. Det er dette som gjør at utlendinger gjerne synes at norsk
høres "syngende" ut. Men tonemene er ikke bare en tilfeldig melodi, de følger bestemte regler og er
meningsgivende. Tonemene i norsk, altså tonelaget i ord som "landet" og "lande". "huse" og "huset", er
vanskelige å få til. Tysk (i Forbundsrepublikken) har stort sett ikke tonelag, men selvsagt et eget, tysk tonefall.

Samlet gjør disse tingene at det er nokså lett å høre om noen opprinnelig kommer fra Tyskland, men det er som
oftest enda lettere å høre om vedkommende egentlig taler dansk, fransk eller engelsk, som har enda mer
særpregede kjennetegn enn tysk.

Ordstillingen røper også ofte en tysker. Ordstillingen på norsk er subjekt-verb-objekt, mens den på tysk ofte er
subjekt-objekt-verb.

Tysk uttale har meget til felles med dansk.

Det er rart med det, men man hører straks hvor folk er fra. Det gjelder ikke bare andre land men også landsdeler og til og med det sosiale laget i Norge. Måten å snakke på meddeler straks identitet og den kan ikke skjules. Jeg vet ikke hvordan samer snakker norsk men intet er så påfallende som å høre finner snakke svensk. Det pussige er at de ikke hører sin egen sterke brytning. Når tyskere snakker norsk eller engelsk merker man det på de harde lydene og den sterke artikuleringen. Nordmenn snakker bløtere og mer grøtaktig, dvs. vi skiller ikke lydene så skarpt. Så er det det med sangen: Når jeg snakker engelsk nede på kontinentet får jeg høre at jeg synger og på det kjennes skandinaven. På det kjennes også utlendingen i Norge når han snakker norsk: Han synger ikke!

Noe jeg ofte syns er veldig tydelig er at mange tyskere ikke er så flinke med bløte konsonanter i slutten av ord, det blir "Auslautverhärtung" også på norsk. Til og med når konsonanten på norsk ikke skal uttales, slik som i "hånd".
Ble litt overrasket da jeg leste at dette på tysk var et nordtysk fenomen, så det gjelder nok ikke alle tyskere som snakker norsk.

Er litt uenig med 11:50 i at man alltid røper identiteten sin med måten man snakker på. Avhengig av hvor flinke folk er til å lære seg språk og hvor flinke andre er til å høre på, er det stor forskjell på hvor tydelig aksenten er fra person til person, også hos de som har lært seg språket i voksen alder.

Finlandssvensk er en varietet av svensk. Det har ikke noe med brytning å gjøre.
Det som står om "Auslautverhärtung" i Wikipedia (har du lest det der at det er et nordtysk fenomen?) er delvis tull. Engelsk, f.eks., har også litt av det, men det skilles ofte ortografisk (self - selves, half - halves). Andre ganger ikke: house - houses, men det siste (stemt s i houses) går nordmenn vanligvis hus forbi; det blir ustemt åkkesom og er et sikkert kjennetegn på norsk aksent.

Hei,
takk skal alle har som svarte til meg på dette spørsmålet. Jeg planlegger ikke å skjule aksenten min, det er allerede umulig
å gjemme på engelsk, så hvorfor?
Det er veldig interessant hva du alle sier, fordi jeg kan identifisere meg veldig god med det.
Uttalen på norsk er av og til vanskelig fordi det finnes så mange ord på tysk som eksisterer også på norsk. Så glemmer jeg
veldig ofte å bruke norske uttale for "tyske" ord. Spesielt "d" på slutt av ord er vanskelig å huske på.

"Er litt uenig med 11:50 i at man alltid røper identiteten sin med måten man snakker på.
Avhengig av hvor flinke folk er til å lære seg språk og hvor flinke andre er til å høre
på, er det stor forskjell på hvor tydelig aksenten er fra person til person, også hos de
som har lært seg språket i voksen alder."

Tiltredes uforbeholdent. Snakker både norsk og tysk og ingen alminnelige nordmenn er i
stand til å høre noe aksent eller fremmedarted i uttalen min. Og likeledes hører ingen
tyskere at det er noe spesielt med tysken min.

Riktignok betviler jeg ikke at det finnes språkeksperter som er i stand til å identifisere
den språklige bakgrunnen min. Som hører ørlille forskjell og ujevnheter som folk flest
ikke legger merke til.

Men det er det få av.

Til 08:32

Du er nok for innbilsk :) Du har ikke skrevet mange setninger, men jeg ser med en gang at du ikke er norsk. Tror nok ikke du kan åpne munnen din uten at nordmenn hører det. Men folk er høflige og vil heller rose enn rise.